Kristelig Folkeparti blir landsparti
Kristelig Folkepartis inntreden på den politiske arenaen ble lagt merke til, og flere steder i landet ble interessen vekket. Etter hvert fikk Kristelig Folkeparti flere lokallag. I 1938 ble partiets første landsstyre valgt. Dette fungerte fram til krigsutbruddet i 1940, som satte en stopper for partipolitisk virksomhet.

Overveldende oppslutning etter krigen
Med friheten etter krigen, var det også tid for å sanke stemmer foran stortingsvalget i 1945. Valgkampen ble en positiv overraskelse for Kristelig Folkeparti, som ble møtt med langt større oppmerksomhet enn forventet. KrF klarte å stille liste i 11 av landets 29 valgkretser, og fikk 117.813 stemmer. Dette ga åtte stortingsmandater. For mennesker med tro på kristne verdier, hadde krigsårene vært en politisk vekkelse. Dette var en viktig grunn til at stortingsvalget 1945 ble et gjennombrudd for Kristelig Folkeparti som landsomfattende parti. Også valgene i 1949 og 1953 ga stor framgang for partiet. En nøkkelperson da KrF fikk sitt gjennombrudd som landsparti i 1945 var forfatteren Ronald Fangen. En annen var høyesterettsadvokat Erling Wikborg. Fangen omkom i en flyulykke allerede i 1946, mens Wikborg ble valgt inn på Stortinget, og var stortingsrepresentant fram til 1965.

Tilbakegang, men inn i Regjeringen
Ved valgene i 1957, 1961 og 1965 gikk KrF tilbake i antall stemmer. Men også Arbeiderpartiet møtte motgang. For første gang måtte partiet i 1961 danne en mindretallsregjering, med støtte fra SF. I 1963 ble Regjeringen Gerhardsen felt, og John Lyng fra Høyre ble sjef for en samarbeidsregjering bestående av Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre. Denne regjering satt bare i fire uker. Ved valget i 1965 ble det for første gang etter krigen ikke-sosialistisk flertall på Stortinget. KrF deltok i den nye samarbeidsregjeringen, som besto av de samme fire partiene, med tre statsråder. Denne regjeringen satt i drøyt fem år, men gikk av i mars 1971 på grunn av indre uenighet om EF-spørsmålet.

Nei til EF
EF-striden preget norsk politikk i begynnelsen av 70-årene, og på KrFs ekstraordinære landsmøte i 1972 viste det seg at to tredjedeler av landsmøtet var imot norsk medlemskap i EF. Etter folkeavstemningen var det imidlertid full enighet i partiet om at det nå var viktigst å stå sammen om Kristelig Folkepartis oppgave i politikken.

Korvald ble statsminister
Etter EF-avstemningen ble det dannet en sentrumsregjering av Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Lars Korvald fra KrF ble statsminister. Bakgrunnen var at Regjeringen Bratteli (Ap) gikk av som følge av at den fikk folkeflertallet mot seg i EF-avstemningen. Høyre, som hadde gått inn for EF-medlemskap, fant det ikke naturlig å være med og danne regjering. Den nye regjeringen hadde bare 32 stortingsrepresentanter bak seg, men ble sittende i ett år.

Framgang for KrF
Valget i 1973 ble en enestående tillitserklæring til partiet, idet det fikk 12,2 prosent av avgitte stemmer. Representanttallet økte fra 14 til 20. Det ble imidlertid sosialistisk flertall på Stortinget, og regjeringen måtte gå av. Men partiet fortsatte å arbeide for sin politikk, og det gav resultater. Den gode valgoppslutningen ble gjentatt både ved kommune- og fylkestingsvalgene i 1975 og ved stortingsvalget i 1977. I 1977 fikk Kristelig Folkeparti hele 22 representanter på Stortinget.

Abortsaken og regjeringsdeltakelse
Stortingsvalget i 1981 ga en tilbakegang for KrF. Det ble et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget, men KrF avsto fra regjeringsdeltakelse på grunn av abortsaken, og resultatet ble en ren Høyre-regjering med KrF og Sp som støttepartier. Etter at abortmeldingen var behandlet i Stortinget, ble det våren 1983 dannet en trepartiregjering av Høyre, Senterpartiet og KrF. KrF fikk fire statsråder. Denne regjeringen måtte gå av i 1986. Etter valget i 1989 dannet Høyres leder Jan P. Syse en regjering der både KrF og Senterpartiet var med og der KrF fikk fem statsråder. Regjeringen gikk av etter ett år på grunn av uenighet om Europa-politikken.

Brakvalg og Sentrumsregjering
KrF fikk sin første kvinnelige leder da Valgerd Svarstad Haugland tok over etter Kjell Magne Bondevik i 1995. Ved stortingsvalget i 1997 opplevde KrF sitt beste valg noen sinne, med en oppslutning  på 13,7 prosent. KrF fikk inn hele 25 stortingsrepresentanter og var ved siden av Ap det eneste partiet som ble med stortingsrepresentanter fra alle fylker. KrF dannet etter valget regjering sammen med Venstre og Senterpartiet med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Som det største regjeringspartiet hadde KrF 9 statsråder.

Nytt godt valg og Samarbeidsregjering
I mars 2000 tapte Sentrumsregjeringen en avstemning i Stortinget om gasskraftverk. Det var Arbeiderpartiet og Høyre som sammen gikk inn for å felle regjeringen. Jens Stoltenberg overtok som statsminister i en Ap-regjering, som satt fram til valget i 2001. Det ble historiens dårligste valg for Arbeiderpartiet, og regjeringen gikk av. KrF gjorde et nytt godt valg og fikk 12,4 prosent av stemmene og 22 stortingsrepresentanter. Det ble innledet forhandlinger med Høyre og Venstre om å danne ny regjering, og 19. oktober tiltrådte Samarbeidsregjeringen. Kjell Magne Bondevik ble nok en gang statsminister og KrF fikk fem statsråder.

Regjeringsskifte og opposisjonstilværelse

Kommune- og fylkestingsvalget i 2003 ga en tilbakegang for KrF. Ved et ekstraordinært landsmøte i januar 2004 gikk Valgerd Svarstad Haugland av, og Dagfinn Høybråten ble valgt som ny leder. Stortingsvalget i 2005 ga KrF en oppslutning på 6,8 prosent, og 11 stortingsrepresentanter. Kjell Magne Bondevik gikk av som statsminister og Samarbeidsregjeringen ble erstattet av en flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Lokalvalget i 2007 ga KrF omtrent samme oppslutning som fire år tidligere, med 6,4 prosent ved kommunevalget og 6,7 prosent ved fylkestingsvalget. Ved stortingsvalget i 2009 oppnådde KrF sitt dårligste valgresultat i etterkrigstiden med en oppslutning på 5,5%. Til tross for dette mistet KrF bare en storingsrepresentant og endte opp med 10 representanter.  Resultatet ved lokalvalget i 2011 ga et resultat på 5,6 prosent i kommunevalget og 5,8 prosent i fylkestingsvalget. Dette var en  tilbakegang for partiet, men resultatet for KrF varierer svært mye rundt om i landet.

Svak fremgang og innflytelse gjennom avtale

Foran stortingsvalget i 2013 hadde KrF gjort det klart at en stemme på KrF var en stemme på et regjeringsskifte. Valgresultatet på 5,6 prosent var en framgang på bare 0,1 prosentpoeng, men man kunne likevel notere seg at flere års trend med tilbakegang var brutt. KrF fikk etter valget fortsatt 10 representanter, men med en noe annen sammensetning.  Regjeringssonderinger med H, Frp og V ble gjennomført, men med det utfall at KrF og V valgte å ikke delta i regjering. Partiene inngikk imidlertid en avtale med regjeringspartiene H og Frp, som ga KrF politiske seire på flere områder, og som sikrer at regjeringen først forhandler med vippepartiene KrF og V i Stortinget.

Partiledere:
Etter at KrF ble etablert som et landsparti i 1938, har følgende personer vært partiledere:

Nils Lavik    1938 - 1951
Erling Wikborg   1951 - 1955
Einar Hareide   1955 - 1967
Lars Korvald    1967 - 1975 og 1977 - 1979
Kåre Kristiansen   1975 - 1977 og 1979 - 1983
Kjell Magne Bondevik  1983 - 1995
Valgerd Svarstad Haugland 1995 - 2004
Dagfinn Høybråten   2004 - 2011
Knut Arild Hareide 2011-

KrFs statsråder gjennom tidene
Kristelig Folkeparti har deltatt i sjuregjeringer

Regjeringen Lyng (1963): Utenriksminister Erling Wikborg, sosialminister Kjell Bondevik og justisminister Petter Koren.

Regjeringen Borten (1965-71): Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik, sosialminister Egil Aarvik, familie- og forbruksminister Elsa Skjerven.

Regjeringen Korvald (1972-73): Statsminister Lars Korvald, sosialminister Bergfrid Fjose, justisminister Petter Koren, kommunal- og arbeidsminister Johan Skipnes.

Regjeringen Willoch (1983-86): Kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik, olje- og energiminister Kåre Kristiansen, handelsminister Asbjørn Haugstvedt, bistandsminister Reidun Brusletten.

Regjeringen Syse (1989-90): Utenriksminister Kjell Magne Bondevik, undervisningsminister Einar Steensnæs, kirke- og kulturminister Eleonore Bjartveit, samferdselsminister Lars Gunnar Lie, familie- og administrasjonsminister Solveig Sollie.

Regjeringen Bondevik I (1997- 2000): Statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Knut Vollebækk, barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland, kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun, helseminister Dagfinn Høybråten, landbruksminister Kåre Gjønnes, menneskerettighets- og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, arbeids- og administrasjonsminister 1999-2000 Laila Dåvøy, forsvarsminister 1997-1999 og samferdselsminister 1999-2000 Dag Jostein Fjærvoll, justisminister Aud Inger Aure 1997-1999

Regjeringen Bondevik II (2001-2005): Statsminister Kjell Magne Bondevik, helseminister 2001-2004, arbeids- og sosialminister 2004-2005 Dagfinn Høybråten,  kirke  og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, barne- og familieminister Laila Dåvøy, olje- og energiminister 2001-2004  Einar Steensnæs, miljøvernminister 2004-2005 Knut Arild Hareide.