Stabburselva. Foto: Kristin S. Karlsen.

________________________________________________________________________________

Naturopplevelser:

Laksefiske i Stabburselva

og sjøørret. Det er til tider stor ferdsel ved fiskeplassene, og alle må vise hensyn for å begrense slitasjen på naturen.

Området er også tilrettelagt for fjellvandring, med merkede stier, åpne hytter og gammer. Det er mulig å drive småviltjakt i nasjonalparken. Husk fiskekort og jaktkort.

Landskap:

Formet av is og breelver

I Stabbursdalen nasjonalpark finnes mange av Finnmarks typiske landskapsformer: karrig høgfjell og åpne vidder, trange elvegjel, fjellbjørkeskog og furumoer.

flommarkspartiet Luobbal (Lompola) hører til de rikeste områdene i hele Stabbursdalen.

I sørøst reiser det karrige høyfjellsområdet Gáissene seg, mens landskapet i nord og vest har et mer avrundet viddepreg. Gáissene er skyvedekker, rester av enorme havbunnsplater som ble skjøvet inn over land for 4 – 600 millioner år siden, og går opp i høyder på over 1000 meter. Fjellene synker mot Porsangerfjorden i øst og danner her ei vidstrakt høyslette for det meste mellom 400 og 700 moh. Området er svært karrig, og har vidstrakte blokk- og grusmarker med svært beskjeden vegetasjon. Deler av fjellområdene i sør kan beskrives som en "fjellørken". Planteveksten er svært sparsom og store arealer gir et grått og nakent inntrykk.

Stabbursdalen er rik på spor fra isavsmeltingen. Ved slutten av siste istid, for ti tusen år siden, flommet store breelver fra sør og vest, først under isen, senere fra isfronten i sør. Det mektige gjelet Rávttosávzi i hoveddalen og flere gjel i sidedalene ble gravd ut av smeltevannet. Breelvene førte med seg store grusmasser som ble avsatt i et grusdelta ned mot Porsangerfjorden. Her kan mange av istidens spor avleses i terrenget. Etter istiden har Stabburselva gravd seg ned i grusmassene og former fortsatt det storslåtte terasselandskapet.

Plante- og dyreliv:

Furuskog i karrig natur

nordligste utpost for flere fuglearter, og er en sårbar naturperle i et karrig landskap.

Furuskogen er åpen med lave, buskete trær. Trærne vokser langsomt her nord, og er utsatt for frost- og vindskader. Tørt og karrig jordsmonn gir lite næring til plantelivet og bidrar til en fattig undervegetasjon av lav og lyng.

I kontrast til den karrige naturen, ligger Luobbalområdet som en frodig våtmarksoase. Langs elva står starr- og vierbelter omkranset av vakker furuskog. Området har et rikt fugleliv og er viktig som hekkeplass, spesielt for andefugler. Hule trær i den gamle furuskogen gir reirplass for hulerugere som kvinand og laksand. Storfugl (tiur og røy) har sitt nordligste leveområde i Stabbursdalen.

Historie:

Tradisjonell naturbruk

Stabbursdalens naturressurser har vært en viktig del av næringsgrunnlaget for den sjøsamiske befolkningen. Her er lange tradisjoner for jakt og fiske så vel som fôrsanking. Starrbeltene i Luobbal ble før i tiden slått til vinterfôr, og gamle stubber i furuskogen vitner om tidligere hogst til båt- og husbygging. Fangstgraver er spor etter eldre tiders villreinfangst, som på 1600-tallet ble avløst av tamreindrift. Reinen har i dag vår-, sommer- og høstbeite i området. I samenes før-kristne religion hadde landskapet en sentral plass i det religiøse livet. Enkelte fjell og innsjøer ble ansett som hellige, og sieidesteiner eller offersteiner var viktige religiøse symboler.